En uforståelig samtale på ufremkommelig sted.

God morgen.

Jeg var utenfor allfarvei her hin dagen.

Du skjønner det,
at jeg så noe som glitret som gull oppe i skogen,
et godt stykke utenfor stien oppe i fjellet hvor jeg går.

Så jeg tok farvel med den trygge stien,
og gikk på leting for å se hva dette gull-glimrende kunne være.

Det var et spesielt lys akkurat da,
i overgangen til skumring og kveld.
Så da jeg hadde tråkket et godt stykke oppover,
fant jeg gull-glimrende, kornfarget gress som lyste i det spesielle lyset.

Nå er jeg ikke kjent for å like å ta steg tilbake,
så jeg bestemte meg for å fortsette utenfor stien,
og finne den igjen lengre fremme.

Det hadde gått strålende det,
hadde det ikke vært for all den voldsomme braken! (Einebusker)

Før jeg visste ordet av det var jeg omringet av sorten,
og etter å ha klatret opp et bratt berg,
mistet jeg Bonnie!

Hun kom seg ikke opp bratt-skrenten,
og forvillet seg inn under all brake.

Jeg bakset meg ned igjen,
men kunne bare se litt av den 15 meter lange linen.

Akkurat da kom en hund og en mann gående!

Jeg var altså «in the middle of no-where»
I ingenmannsland!
Utenfor stien, i ufremkommelig terreng.
Baksende mellom braker og bratte berg-knauser!
Og så kommer det en mann og en hund!

Han var heldig at jeg så han et stykke unna,
ellers hadde jeg nok skreket høyt til ham!

«Trodde ikke jeg skulle treffe folk her akkurat» sa jeg.

«Nei, jeg holder på med et orienteringskart» sa mannen.

«Ååååååjaaaaaa» sa jeg overdrevent entusiastisk.
Hvorfor later man alltid høflig som om ting er så interessante,
enda jeg ikke bryr meg det dugg og orientering.

Og hvorfor sier man så mye rart til fremmende man møter midt i buskene?

«Ja, jeg så noe som glimret som gull nesten jeg, men det var bare gress» 
samtidig som jeg sa det hørte jeg hvor merkelig det hørtes ut.
«Ja det var nok lyset som gjorde at det lyste sånn, så jeg gikk utenfor stien for å se, og så skulle jeg bare finne igjen stien her, men det var ikke så lett»
jeg gremmet meg over hvordan jeg bablet.

Mannen svarte omtrent på samme måte:

«Ja jeg hadde notert så mye grønt her, men jeg ser jo nå at det ikke stemmer helt»

Jeg ser på den grønne braken som dekker hele terrenget og skjønner ikke helt hvordan det ikke kunne være grønt, men han mener sikkert gress.

Han fortsetter og bable noe om grønt terreng mens han bakser seg videre mellom brakene.

Jeg mumler noe om å finne Bonnie,
og ser henne plutselig under ene delen av brake-teppet.

Mannen forsvinner bak en knaus,
og jeg får med Bonnie videre,
helt til vi får bakset oss ut av ingenmannsland.

I ufremkommelig ukjent terreng,
på nøyaktig samme tid,
utspilte det seg en helt idiotisk,
usammenhengende samtale mellom to fremmende mennesker.

#merkelig

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.