Hjernen! Av og til er den litt treg!

Forrige mandag,
da jeg var på kurs med kirkens SOS,
«God å snakke med» (link til innlegg)

Gikk jeg først helt feil.

Jeg var så sikker på at de kom til å ha møte i lokalene til Kirkens Bymisjon,
du vet kafeen der jeg faktisk søkte på jobb.
Det kjentes så riktig å få jobbe med mat, 
samtidig som man er arbeids-veileder.
Men jeg fikk ikke den jobben,
den gikk til en som allerede var i systemet.

Men det er noe som trekker med til det stedet!
Atmosfæren i kafeen. Jeg vet ikke.

Men det var i hvert fall DER jeg gikk og skulle på kurs,
for jeg var så sikker på at det kom til å være der.

Og så håpet jeg selvsagt på at vi skulle få noe godt å bite i,
det var nesten som jeg angret på at jeg hadde spist middag,
så matgal er jeg nemlig!

Det satt en dame i døren da jeg kom.

Og hun ble så glad!

«Åh, der ER du jo. Jeg har ventet på deg!
Du husker meg sant?
Vi møttes på Egon den gangen?»

Jg ble stående som et spørsmålstegn!
Hjernen scannet fram og tilbake,
men den eldre damen dukket ikke opp på radaren.

Så jeg smilte sånn litt unnskyldende og  hjelpeløs.

«Oj, nææ, på Egon sa du….»

Jeg prøvde å vinne tid mens hjernen gikk varm av scanningen.

«Ja, var det ikke deg da?
Men du skal på møte her i dag?»

Hun pekte på plakaten bak seg.
«Etterlatte etter selvmord» 

Jeg var gått helt feil,
og den personen damen ventet på var aldeles ikke meg!

Jeg slo av hjernescanningen,
og forlot damen.

Men vi var enige om at det var koselig å møtes likevel,
selv om det var feil.

Jeg gikk på kurs,
i riktige lokaler litt lengre borte,
og den første som møter meg,
er en damen jeg har gått på et annet kurs med.

«Åh, så artig at vi møtes på kurs igjen da!»

Sa jeg konverserende,
og damen ser litt undrende på meg,
men smiler gjenkjennende og vi kommer i snakk.

Vi setter oss sammen,
og jeg forteller om mitt møte med damen som trodde hun kjente meg,
men som slett ikke kjente meg.

Kurset starter,
og midt i kurset går det et lys opp for meg.
Som om hjernen etter kun overflatescanning,
nå plutselig går litt dypere.

Damen ved min side er SLETT IKKE damen jeg var på kurs med!

Ikke så ille at jeg ikke kjenner henne,
men i en helt annen setting.
Og når jeg sa at vi møtes på kurs IGJEN,
så skjønte hun sikkert ingenting.

Det var uansett veldig koselig å møte henne,
og det er alltid kjekt å ha noen kjente å prate med i pausene på sånne kurs.

Jeg turde ikke å si til henne at jeg først trodde hun var en annen.

Og at det hele ble ganske ironisk,
når jeg sitter der og forteller om hun andre damen som trodde JEG var en annen,
til et menneske som JEG tror er en annen.

Det faller stort sett på plass,
og hjernen husker det den skal huske,
det tar bare litt tid innimellom….

Please follow and like us:

6 hendelser på “Hjernen! Av og til er den litt treg!”

  1. hi hi ,tror du og jeg er like på veldig mange områder,jeg er svært glemsk,og navn tar lang tid å lære :=) ja ja ,du og damen på kurset fikk no en koselig prat da,iallefall du :=)

  2. Det er fort gjort… Og de sekundene hvor hjernen prøver å finne ut hvor den har sett et menneske før… Det er slett ikke lett å finne frem til rett tid og sted i det hele tatt. Kanskje man burde spurt vedkommende om hvor man har sett dem før, istedenfor å lure.
    Jeg husker oftere fjes på et menneske men ikke hvor jeg har møtt dem før…kan bli litt pinlig av og til.

  3. HI-hi..ja man kommer på etterhvert. Men jammen er det ekkelt å stå fast sånn, og ikke tørre si det heller. Når man altså husker at man husket feil 😀 Ha en strålende kveld min venn <3 Jeg har en drittdag…Etter min standard egentlig ikke SÅ ille 😀 Klemmer <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.