To ganger den siste tiden har vi kunnet høre skrik fra skogen her hvor jeg bor.
Det er nesten som man begynner å bli redd for å gå på tur.
Ene gangen kom det ovenifra,
nesten oppe ved Setervannet.
Et høylydt skrik som jallet i fjellet.
Den andre gangen kom det fra skogen her ned hvor jeg bor,
i marken, som det heter på mormor-munne,
det var i går,
ganske tidlig på dagen.
Plutselig hørtes et skremt skrik!
Nå er ikke JEG redd for å gå på tur.
For det er jo selvsagt JEG som skriker!
Men altså,
folk må jo tenke seg litt om.
Her går jeg alene og møter aldri på noen,
inntil det plutselig dukker opp en fremmed mann på stien opp til Setervannet.
Klart jeg hopper til og SKRIKER!!
Er ikke det vanlig?
Nå viste det seg at vi hadde felles bekjente,
og det var en hyggelig mann som jeg pratet en stund med.
Og i går,
hvem skulle tro at naboen fra den andre dalen,
skulle finne på å gå på tur i marken samtidig med meg?
Han var også hyggelig å prate med.
Så forsåvidt er det kjekt å treffe folk,
men når jeg ikke er vant til å se sorten,
ja da skriker jeg!
Nå hørtes det litt ut som jeg er en folkesky
einstøing som bor alene for seg selv,
der ingen skulle tru at nokon kunne bu…..
Men da kommer vel NRK og filmer meg snart da??
Skvetter du og skriker når du møter folk?
Hehe, nei jeg gjør igrunnen ikke det. Derimot har jeg skreket og hoppet høyt de gangene jeg har sett hoggorm.
Haha, ja da skriker jeg nok enda høyere jeg og 🙂
he he uffda,nei jeg kan skvette litt,men har aldrig skreket av att jeg kipper meg nei,men vi er forskjellige,sånn er det :=)
Ha-ha, sånne dameskrik som du har får de jammen tåle oppi dalen der. Jeg skriker ikke så ofte, er jo folk rundt her hele tida 😀 men jeg tror kanskje jeg hadde skreket litt oppi skogen din der 😀