Jeg fortsetter reisebrevene fra Albania 2015
I går var vi på en liten utflukt til Ksamil,
og bare den korte bussturen ut var en opplevelse.
Her ser man nye byggverk, store og flotte byggverk,
de bygger ut og de bygger stort her.
Samtidig ser vi mye halvferdige bygninger.
Arbeidet virker helt stoppet opp og bygningene står nakne med betongsøyler i terrenget.
Har man gapt over for mye og gått tom for penger??
Vel ute ved Ksamil får vi tildelt solsenger med parasoller,
jeg finner straks skyggesiden,
Gubben vil ha sol,
perfekt kombo,
Gubben og eg.
Før vi slår oss altfor godt til ro blir vi tatt med på en båttur ut og rundt de mange øyene utenfor stranden.
Øyene er vakre med sine korallrev-lignende steiner,
og innimellom finnes de vakreste strender.
Det er folk i de fleste vikene,
og i den ene stanser båtene.
De som vil kan bade, og Gubben er ikke sen om å reise seg opp og stupe ut i det krystallklare vannet.
Vi andre vurderer og å bade,
men etter å ha sett den andre båten omtrent gå inn på land for å få menneskene opp igjen i båten,
trekker jeg meg. Guttene bli og sittende.
Gubben kommer til slutt svømmende og skal karslig heise seg selv opp i båten.
Han kommer halvveis, men blir hengende.
Fortvilet puster han ut «Old people, Old people» som en unnskyldning før han slepper seg ned i vannet igjen.
Båtføreren vil hjelpe, men Gubben vil nok helst klare seg selv.
Enda en gang tar han sats og heiser seg opp, bena går under båten og igjen blir han hengende på ripen og pruste «Old people, Old people»
Til slutt må han ta imot båtføreren sin hånd, og klarer såvidt å få lagt seg over ripen.
Det er litt som å få en dryppende våt hvalross rullet over ripen.
Ut fra båten stupte en veltrent ung mann,
opp i båten veltet en litt eldre, godt i stand mann…..
I ettertid har jeg tenkt litt på dette,
at vi faktisk er begynt å bruke gammel som unnskyldning for enkelte ting.
Til slutt kommer vi vel til å bruke det hele tiden,
og bryr oss filla om hva vi gjør og hvordan andre mennesker reagerer.
«Old people, old people»
Har vi egentlig veldig mye morro i vente??
Når vi skal legge til kai blir jeg oppmerksom på en kjekkas i vannet som roper og vifter til meg.
«Wery nice, wery nice» roper han, mens han vifter og peker med hånden.
Jeg tar opp på brillene mine, er det dem han mener, eller det røde håret??
Er det hele meg han mener?? Jeg kjenner selvfølelsen vokse der jeg sitter.
Endelig litt oppmerksomhet!!
Men han vifter veldig til siden, mannen i sjøen,
og plutselig skjønner jeg at det ikke er JEG som er «wery nice»
Det er selvsagt Gubbens tattis av Liverpool på ryggen som har fanget hans oppmerksomhet.
Jeg hadde glemt at når vi er i varmere strøk, er det Gubben som får all oppmerksomhet,
og ikke meg…..hrmpfh!!
Gubben snur seg og mannen gir tommel opp til Gubben.
Jeg ser en annen vei, og vurderer igjen en kriminell stor tattis som vekker oppmerksomhet!
Det er tid for bad og sol.
Vannet er skikkelig salt og man flyter som en dupp.
Her kan til og med jeg svømme lenge uten å blir utslitt.
På veien tilbake til bussen oppdager vi at det ryker i gresset,
en glassbit har antent tørt gress i solen,
de som har vann igjen heller på.
Vi har antagelig av-vegret en gedigen brann i Albania!
Alt man får vært med på!
Jeg husker denne historien 😀 Herlig vri 😀