Det var en fin dag å være litt gudelig på,
og etter en tur på 4,3 km, siste delen av veien uten fortau,
var det en gjennomsvett Kjersti som møtte sin Jomfru Maria.
Med Eselmelk friskt i minne og frynsete nerver,
hadde jeg forsert hver en taxi-sjåfør som prøvde å plukke meg opp.
Jeg trodde selvsagt de skulle kjefte på meg,
«Kan ikke gå her det ikke er fortau, hva feiler det deg!!»
For når jeg er på det «humøret»
tror jeg alt jeg gjør er galt, og at hele verden har til oppgave å kjefte på meg.
Les innlegget : For mye Eselboble-melk.
Men de var altså bare ute etter en tur.
Eneste «vennene mine» langs veien var en gjeng som ryddet veikantene.
Tre menn og to damer.
Med kantklipper og river. Damene måtte selvsagt rake!
De hadde pause når jeg gikk forbi.
Og den livlige praten stilnet for å bli helt stille når jeg passerte.
Men de smilte og nikket.
Og når jeg hadde passert, så lo de skikkelig høyt og lenge sammen.
Da lurte jeg litt på om de egentlig VAR vennene mine.
Men da jeg kom ned igjen en time senere,
ja da var vi gamle kjente,
da smilte og gliste de,
og sa ting jeg ikke forsto.
Men jeg skjønte av vi var venner. Og det kjentes godt!
Jeg trengte smilet og hjertevarmen fra veiarbeiderne,
det var nesten så jeg begynte å gråte.
Ja, jeg sa jo jeg var frynsete i nervene.
I mellomtiden hadde jeg altså vært på Aladzha Monastery.
Som jeg helst ville kalle Montazami, etter den svenske Hollywoodfruen.
Men dette var altså gamle gruver/katekomber som munkene bodde i på 1200 tallet.
Og det var der det bilde av Jomfru Maria hang. Inne hos munkene.
Her hang og en oversikt over hvordan de hadde gravd seg inn og laget et digert «hus» inne i fjellet. Og jeg ble mer og mer imponert. Dette var stilig!
Der du ser tallet 3, var kjøkkenet.
Han hadde steinovn, så det var nok det som hadde vært min plass,
om jeg hadde vært munk her på 1200 tallet.
Venninnen min, veiarbeideren kunne vært han som raket der utenfor.
Og så møttes vi til lunsj da, pratet og lo mens vi spiste steinovnsbakt pizza.
Det var så stilig her oppe,
at det kommer enda et innlegg fra katekombene.
Ikke helt sikker på om det er det jeg burde kalt dem,
men jeg elsker ordet katekombene,
det ligger så godt i munnen, hører du det?
Og her har mange ofret og bedt om tilgivelse.
Jeg ofret ikke en krone.
Jeg hadde jo allerede fått nye veiarbeidervenner jeg,
hva mer kunne jeg ønske?
Del 2 kommer altså snart,
med flere bilder og følelsen i kroppen når jeg er høyt oppe!
Den følelsen av høydeskrekk, og hvor den setter seg…
Høydeskrekk i underlivet og livet i Katakombene del 2
#aladzhamonatsery
Så stilig sted å gå, og deilig når formen er litt rar. Var du alene der? Klem <3
Ja det var skikkelig fint, og spennende sted. Du hadde nok likt deg der, jeg gikk alene ja, helt greit på en sånn dag 🙂 klemmer<3
et spennende sted dette,det er slike opplevelser en husker når en kommer hjem igjen