Når livet suger balle og magen strutter!

Den følelsen.

Den er ikke god,
men det skal vi ikke snakke høyt om!

Jeg skal bare være glad!
Glad for at jeg ikke har angst NOK,
glad for at jeg ikke er tykk NOK!

Kjempeglad skal jeg være!

Men når skal JEG få lov til å klage litt da?
Må jeg være på randen av selvmord og sykelig overvektig før jeg kan klage??

Jeg leste i går om en influenser i Sverige,
(En Influenser er bloggere/sosiale-medier-kjendiser,
som livnærer seg på reklame-samarbeid, kort fortalt.
Og ja, det er en virkelig jobb!
Faktisk ganske mye jobb!)

Hun fortalte hvordan hun ble pepret med meldinger,
hvis hun ytret seg om angst og problemene sine i hverdagen.

«Hvordan kan du skrive sånt!
Hva med mennesker som er alvorlig syke, med kreft o.l. som kjemper hver dag som sin siste.
Slutt å gråt, og sett deg ned i båten!»

Og hun svarte så klokt med:

Jeg har lov til å ha angst for absolutt ingenting.
Og den angsten er like mye verdt som noen andres.

Dette er ikke en konkurranse i å ha det jævligst.

(www.alicestenlof.com)

Selvsagt er det mennesker som har det verre.
Det er ALLTID noen som har det verre.

Men det må være rom for utløp for små problemer også.
For snakker man om dem, så hjelper det.

Jeg har prøvd det selv jeg,
å snakke litt, skrive litt, med humor gjerne, om å kjenne på angst.

Og fått til svar, litt overbærende, i kommentarer:

«Eh, du har ikke angst, hehe!
Da hadde du kjent det litt annerledes, hehe!»

Men min angst er min angst.

Må jeg vente til jeg får selvmordstanker før jeg får lov å klage??

Jeg VET at jeg er født lett til sinns!
Jeg VET at jeg ikke har dype depresjoner!
Jeg VET at andre har det verre.
Men jeg har mine egne demoner,
som det hjelper å skrive om.
Det hjelper IKKE å få høre at jeg ikke har angst NOK!

Og hva med kropp.
For jeg må for all del ikke skrive, eller si, at jeg har lagt på meg!

Jeg er nemlig ikke tykk NOK!

«Hehe, du er ikke tykk!»

Men mitt magemål er mitt magemål.
Og hvis jeg ser at magen min vokser, så HAR jeg lagt på meg.
Skal jeg bare ignorere dette helt til jeg er sykelig overvektig?
For DA har jeg endelig lov til å klage??

Jeg VET, at jeg ikke er tykk, jeg VET at jeg kan være fornøyd med kroppen min,
i henhold til alder da…. 😀 ,
jeg VET at andre har tykkere mage enn meg,
men jeg LEGGER FAKTISK PÅ MEG INNIMELLOM JEG OG!

For ordens skyld.
Jeg har det helt fantastisk.
Jeg har ikke angst, kroppen min er helt ok.

Jeg elsker livet, jeg elsker hver dag.
Jeg er positiv som bare juling.

Men jeg vil og ha «lov» til å få det ut,
når livet suger balle og magen strutter!

#livet #angst #tykk

4 hendelser på “Når livet suger balle og magen strutter!”

  1. Ja det er et utrolig merkelig fenomen. Men det kan være et sjalusiens misfoster. At man rett og slett «går løs på» de som sier det, når man ikke får sagt det selv. Jeg tror jeg har lagt merke til at de som har sterkest mening om hva andre skriver/sier, sjelden produserer noe basert på egne tanker og meninger. For selv ikke spesialister på hva det skal være, kan motbevise hvordan DU har det og føler det akkurat NÅ. Hvis man attpåtil skal sette dette inn i en skala for å sammenligne om det er bedre/verre enn andre…. Men jeg kan jo ta feil…

  2. Alle har lov til å klage. Alle har SITT!! Og mye bedre å ta tak før det er for sent med vekt og sånt. Jeg vet også at jeg ikke er tykk, men hvis vekta går oppover så vil jeg stoppe den. Viktig å få lov til å klage litt. 🙂

Legg igjen en kommentar til Kjersti Avslutt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.