Den første dagen i 2020,
jeg håper den blir litt mindre dramatisk enn den siste…
Og det var ikke rundt dette bordet dramatikken lå,
vi koser oss alltid sammen med naboene,
selv om vi aldri klarer å få alle med på bilde.
Det mest dramatiske ved dette bordet var vel den ene osten som virkelig var stram…
Veldig god, men stram…
Og hva den egentlig luktet, ble grundig diskutert,
for «hvordan vet du at det er akkurat DET den lukter?»
Perfekt, og veldig godt med ost og kjeks etter at vi så rakettene fløy til himmels.
Nå var det ikke stinn brakke og fantastisk oppmøte her i dalen heller.
Vanligvis samles vi på Lekeplassen klokken 12.
I år var det… vi….vi på bilde som var der.
Ikke hadde vi raketter heller.
Og Gubben sa, som han sa i fjor, NESTE ÅR skal jeg kjøpe raketter!!
Men bevares, det var mye fint fyrverkeri å se,
dessuten hadde vi gamle stjerneskudd,
og et overlagt romerlys fra 1983.
For ikke snakke om at vi har det veldig gøy i hverandres selskap.
Jeg var fremdeles litt preget av fjellturen min,
den romantiske spreke fjellturen….
Hvor jeg skulle sitte på «toppen av verden»
drikke bobler og filosofere over 2020 og lage nye mål.
Men som endte med at jeg sto gråtende midt i skauen med mascara i hele trynet!
Det ER litt for kaldt og surt,
selv om vi har vestlandsvinter med 7 grader og sidelengs regnvær,
å drikke bobler på fjellet.
Men har jeg sagt a så må jeg si b,
og det var jo fint,
å se alle lysene.
Det ble bare en skvett i glasset,
for da var fingrene mine stivfrosne av å lage boble-video,
og jeg hadde ikke med meg noen votter jeg. Det var jo ikke snø….
Bare synd det ble så mørkt.
Og at jeg, for å få litt mer le for vinden valgte en annen vei ned.
Den veien går inni skogen, og da behøver man hodelykt.
Men hodelykten gikk tom for strøm,
den virket litt på svak styrke, månelys.
Jeg behøver litt mer enn månelys for å føle meg trygg i mørket.
Mobilen virket heldigvis,
og jeg lovpriste de som hadde laget stien og merket den så godt.
Helt til jeg kom nesten ned,
hvor det var saget masse trær,
og stien ble søkk borte.
Bonnie forsvant hun og, for nå var rakettene begynt å gjøre seg gjeldene.
Ellers er Bonnie en god stifinner.
Men nå var altså både Bonnie og stien søkk borte.
Jeg sto igjen i et hav av felte trær,
hvor jeg måtte bruke lykt for å se hvor jeg tråkket.
Og virkelig måtte bakse meg frem, med høye beinløft for å komme løs fra trærne.
Selvsagt feilberegnet jeg og havnet på en fjellhylle hvor det var altfor langt ned,
masse grantrær, sleipt og skummelt.
Bonnie sto og bjeffet forsiktig lengre nede,
linen hadde satt seg fast, så hun var strandet.
Etter at jeg hadde prøvd opp til flere ganger,
var så kald og sliten at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre,
og mascaraen var gnidd ut med tårer og snørr,
DA ringte jeg Gubben for å be om hjelp.
Det sitter langt inne, det å be om hjelp.
Men det var nødvendig, ellers hadde jeg nok ligget der oppe i natt.
Utslitt og ganske frynset i nervene kom jeg meg hjem.
Fikk varmet meg opp, spist og pyntet meg til fest.
En skummel opplevelse. Som heldigvis endte bra.
Merkelig slutt på året,
men kanskje moralen bare skal være som Lin foreslo:
Gå aldri på tur med mascara!!
Synes den var fin jeg!
Uffameg – det blei litt dramatisk! Godt du rakk å lande hjemme og feire nyttår! Godt nytt år, Kjersti! Klem <3
Ja det var vel den skumleste turen jeg har opplevd, og jeg har gått mange turer. Men det gikk bra ja. Tusen takk Margrethe, og riktig godt nytt år til deg og <3 klem
Godt nyttår ❤️ Jammen meg dramatisk ja. Bra du kom deg hjem til slutt 🙂
Ja det var skummelt. Godt nytt år 🙂