Jeg heter Kjersti og jeg lider av flyplass-skrekk. Nei, jeg er overhode ikke redd for å fly, så tro bare ikke at legen kaster valium etter meg for å hjelpe, neida, flyplass-skrekk er ikke noe vi får hjelp for, og jeg sier vi, det kan da ikke være bare jeg om har det sånn?

Og med sånn mener jeg altså at angsten begynner dagen før avreise, den nattesøvnen blir aldri god, for jeg våkner jo et dusin ganger og blir liggende og tenke på alt som kan gå galt. Alt fra veiarbeid og stengte veier/kø på vei til flyplassen, til kø i innsjekk eller sikkerhetskontroll. Til at de jeg reiser med er sene, at noe er galt med billettene eller passene, at kofferten er for tung, at jeg glemmer noe i kabin-kofferten som ikke er lov å ta med inn, altså absolutt alle scenarioer går for seg om natten.

Jeg står så klart veldig tidlig opp, selv om jeg har sovet dårlig, og i bilen på vei til flyplassen sjekker jeg vesken for å se at passet ligger der omtrent annen hver kilometer. Sjekker klokken, hvor lenge vi har igjen til vi bør være der, og tar imot alle hånlige morsomheter for at jeg er stresset.

På flyplassen etter å ha levert inn baggaje, kommer den grusomme sikkerhetskontrollen. Der står grensepolitiet som om det skulle vært midt i andre verdenskrig. Og nåde den som gjør noe feil der! Sist jeg kom fra Spania havnet jeg i "klammeri" med damen i sikkerhetskontrollen når hun ropte til meg. HUSH!! HUSH!! Jeg ble helt stresset og skjønte ikke hvordan jeg kunne skynde meg mer når jeg allerede hadde lagt tingene mine i boksene. Så jeg gestikulerte oppgitt til damen, livredd for voksenkjeften jeg kjente jeg fikk, før damen med rolig stemme og en finger pekende på boksene med tingene mine, PUSH!! Åja, hun ville jeg skulle skubbe boksene så de kom avgårde..... ikke noe problem, rødmende av skam skubbet jeg boksene avgårde. Typisk meg.

Så nå, vi skriver kvelden før avreise, Clyde er levert på "leir" og han tok nok litt av for den verste angsten, for det var trist å levere han, for meg, han var strålende fornøyd og løp rundt med andre hunder uten å ense meg et blikk når jeg gikk.

Så nå skal det soves, og så krysser vi fingrene for at jeg kommer meg vel frem uten å dumme meg alt for mye.