Det var Parodi Grand Prix i går.
Femte året jeg er «med»
Men i år kom vi ikke med.
Jeg måtte kjøpe billett, sitte i salen,
og bare se på.
Jeg var ikke med lengre.
Noen sa:
«Det blir deilig det da,
tenk, bare sitte i salen og slappe av og se på»
Men når du har vært på og bak scenen i fire år,
så kan jeg avkrefte den deilige følelsen av å sitte i salen.
Det var overhode ikke koselig,
og jeg taklet det heller dårlig.
Showet derimot var helt strålende.
Det blir mer og mer profft for hvert år.
Nivået på sangene var jevnt over bra,
men noen av dem var vanskelig å forstå,
og litt under pari.
(Og jeg satt så klart og tenkte
at vi var MYE mer underholdende
med vårt nummer som ikke kom med)
Mia Gundersen et godt tilskudd som programleder,
og Per Sundnes som dommer var også en højdare.
Det var mange som mente han var LITT på en snurr når han avga poeng,
og det finnes ganske mange selfies med kyssebilder av han.
Vi satt på balkongen og så rett ned på selfie etter selfie,
kyss etter kyss, tungen både her og der.
Underholdning så det holdt.
Etter showet var det siste vi så at han ble nektet inngang på etterfesten,
og måtte ta «noen runder rundt lokalet» før han fikk komme inn.
I år, som i fjor, virket det som det var vokal prestasjon i fokus.
Samtidig som innhold og budskap var veldig populært.
Det var de samme som vant i år som i fjor.
Men det er ikke så rart,
de synger helt fantastisk,
de lager karakterer og setter sammen god koreografi,
og de har masse god humor i sangene.
Samtidig er de to veldig fine mennesker.
Min mellomste bror, som ikke har vært med på dette før,
gjorde det kjempebra med sin partner.
Sangen deres var enkel å forstå, det var lett å høre hva de sang,
fengende og morsom med fine kostymer.
Men den havnet ganske langt ned på listen.
Dommerne så nok etter andre ting i år,
og der kjente jeg meg godt igjen….
I pausenummeret hadde danserne en medley av MGP-sanger,
og valgte også den sangen vi skulle ha opptrådt med.
Det svei skikkelig å se de danse i sølvklær,
samme trinn som vi hadde øvd på.
Da var det like før jeg tok til tårene.
Så nei, det var ingen god opplevelse å sitte i salen.
Jeg følte meg utenfor, ikke god nok, vraket.
Heldigvis møtte jeg flere som sa de savnet meg på scenen,
at de likte humoren min, og pleide stemme på meg.
Kanskje burde jeg vært ydmyk og glad for alle de som fikk være med.
Fornøyd med at i år var det ikke min tur.
Men det er jeg ikke.
For det er ikke i salen jeg hører hjemme.
Jeg hører hjemme på en scene!
Og sånn er det med den saken!
Guuu, så lenge je leste nedover sida før jeg fant konklusjonen din 😀 Peis på neste år. Det er på scena du skal være 😀 Basta bom 🙂
Jepp! Og om det blir denne scenen, eller på en annen arena, vil tiden vise, men i salen skal jeg ikke være 😀 😀
Nei, du skal da vel ikke sitte i salen. Heldigvis!!!! fikk du brukt det kostymet BITTELITT i alle fall 🙂 På scenen VÅR 🙂 Men jeg vet det ikke var HELT det samme 🙂