Min far var ikke gamle karen før han måtte reise til sjøs og tjene til livets opphold.
Det var tøffe tak i gamle dager,
og vokste du opp på en øy i Vesterålen,
var ikke veien lang til å mønstre på og reise til sjøs.
Å dra på fiske i Lofoten var ikke uvanlig.
En historie pappa fortalte fra den gang har jeg aldri glemt.
Det var da de var helt nord,
utenfor Knivskjelodden.
Knivskjelodden er Europas egentlige nordligste punkt,
1600 m lenger nord enn Nordkapp. (Så lærte jeg noe nytt og)
Det blåste opp til et voldsomt uvær,
og før de klarte komme seg under dekk,
slo en bølge over hele båten.
Min far slang seg rundt en mast,
og klarte med et jerngrep å holde seg fast i masten til de kom opp igjen.
Han kunne like godt ha blitt skylt på havet den gangen.
Men han sto han av.
Og det gjør han fremdeles.
Akkurat nå er han på sykehuset igjen,
han har frekventert en del der, etter han fikk kubben fra dreiebenken i hode.
Kroppen og beina er kraftig redusert,
men kraften i armer og never finnes fremdeles.
Det merkes godt når vi prøver å få han til å gjøre noe han ikke vil.
Får hender eller armer tak, så får du han ikke løs!
Denne gang var det en urinveisinfeksjon som ble til blodforgiftning.
Det så ganske alvorlig ut en stund,
og når man er 88, snart 89 år,
med kols, isjas,
og redusert etter denne kraftige hjernerystelsen med to blødninger for snart to år siden,
har ikke kroppen så mye å stå imot med.
Som hun sa, sykepleieren.
«Jeg er litt bekymret, for han er skjør som et persilleblad nå.»
Men likevel.
Han står han av.
Plutselig var han våken og til stede igjen,
smiler betryggende:
«Nei jeg har ikke vondt, nei det går bra no, det var visst ikke så bra i går,
men nå, nei nå er det mye bedre!»
Og så smiler han.
For min far har stort sett aldri vondt, enda så vondt han antagelig har.
Han har nå ligget flere dager på overvåkningen på Haraldsplass.
Både min far, og vi pårørende har blitt godt ivaretatt.
Som min mor sa:
«De sier at de gamle ikke blir tatt vare på, og at de ikke får den hjelp de skal ha.»
«Men jeg må skryte av de på Overvåkningen på Haraldsplass. De har vært så flinke, de har beroliget og hjulpet oss, jeg har flere ganger fått beskjed om at jeg kan ringe døgnet rundt, så mye jeg vil. Det har vært flere leger og sett på ham, overlegen har kommet og gått igjennom alt med oss. Jeg føler vi har blitt så godt ivaretatt»
Og jeg må si meg enig.
Flinke folk, positive, ærlige og omtenksomme.
Han er stabil og oppegående nå, men likevel, som et persilleblad.
Vi krysser fingrene,
for at han står han av,
som han gjorde
den gang utenfor Knivskjelodden.
#alderdom
Dere er heldige, ta vare på all tiden dere har sammen <3
Har også bare møtt fantastisk helsepersonell på min vei, ett og annet rotten eple,men på 18 år med et *kjærlighetsforhold* til Haukeland så føler eg meg utrolig godt ivaretatt <3
Takk <3 Viktig å få frem det gode med sykehus og <3
Ta vare på øyeblikkene Kjersti, å det tror jeg også at du gjør. Håpa det går bra denne gangen også med onkel . En fantastisk onkel som æ bare har gode å artige minner fra ? Hils så mye å si at jeg er glad i han å ønsker han god bedring og alt godt ?. Takk for at du deler å så må du hilse alle kjente fra oss ???
Takk <3, det skal jeg gjøre Gunnhild <3
Ja, mange bra steder også. Og da skal man skryte av de også. Vi har møtt litt av hvert de siste årene som du vet. Godt å høre han står han av, de er tøffe sånne finnmarkinger 🙂 klem til deg <3
En sterk og nær historie! Rammer inn et helt liv med utfordringer, med kjærlighet og med omtanke! Dere står han av! Jeg kjenner meg igjen i så mye av det du skriver. Masse varme og gode tanker sendes 🙂 Ta vare på tiden som dere gjør 🙂 Klem <3
Tusen takk for for gode ord og tanker. Det setter jeg stor pris på <3 klem
En hardhaus og en tøffing. Vår generasjon har nok på mange vis hatt det adskillig lettere, og det kan medføre at vi bli persilleblad helt fra ungdommen av! Vi vet at tida renner ut for oss alle før eller senere, men det er uansett vemodig når man aner at det begynner å nærme seg…Klem! 🙂
Takk Kari <3