Notice: WP_Block_Type_Registry::register ble kalt feil. Navn på blokktyper må inneholde et navneromprefiks. Eksempel: min-utvidelse/min-egendefinerte-blokk-type Vennligst se Feilsøking i WordPress for mer informasjon. (Denne meldingen ble lagt i versjon 5.0.0.) in /customers/1/a/3/minmatgaleverden.no/httpd.www/wp-includes/functions.php on line 5315 «Jeg hev etter pusten, og følte jeg ikke fikk luft» | MinMatgaleVerden

«Jeg hev etter pusten, og følte jeg ikke fikk luft»

Det ble en bra dag etter hvert i går,
hvis du leste innlegget

Jeg vil bare hjem og gråte litt.

Selv om jeg på tur med Bonnie over fjellet,
virkelig fikk en støkk i meg.

Det var så fint, solen tittet fram,
jeg fikk svettet litt, selv om jeg var fryktelig tung i kroppen.

Jeg prøvde ta av øreproppene,
slå av Harm Og Hegseth som underholdt meg.
For å få litt orden i hode. Men jeg tok dem fort på igjen.
Jeg var ikke klar.

Og på vei ned en bratt sti,
måtte jeg stoppe.

Jeg hev etter pusten,
følte jeg ikke fikk luft,
hikstet og gråt helt ukontrollert.

Samtidig kikket jeg febrilsk opp og ned stien,

«La det ikke komme noen nå!!»

Og det kom ingen.
Heldigvis.

«Gamle kjerringer
vil nemlig ikke skjemme seg ut på den måten!»

Det ligger sånn i kroppen det der.
Hvis vi faller  eller snubler offentlig,
så er det ikke så farlig om vi slår oss,
det viktigste er å komme seg på bena igjen,
før noen ser oss!

Skjemme oss ut på den måten!

Jeg stoppet å gråte,
gikk videre og krisemaksimerte så klart hele situasjonen.

«Nå møter jeg den der veggen ja.
Den er her nok nå.
Jeg bør nok gå til lege, og så må jeg til psykolog.
Endelig. Jeg har alltid ønsket å gå til psykolog.
Blir jeg klinisk deprimert nå?»

Jeg gikk innom min mor.
Men sa ingenting om gråteanfallet.
Vi snakker liksom ikke om sånt.
Selv om hun nok hadde både trøstet, hørt og skjønt meg.

Jeg gikk til byen, i solen.
Møtte min venninne.
Var nok litt uoppmerksom og fjern.

Min venninne:

«Hva spiser du tomatsalsa til da?
Hvilke retter, kjøtt fisk??»

Jeg: (Øynene mine ser en dame komme til bordet bak oss med en smoothie)

«Vi bruker den ofte i smoothie!»

Min venninne så først storøyd på meg.
Men så brøt vi ut i latter begge to.

Det var deilig å treffe henne.

Vi spiste, koste oss.
Samtidig tenkte jeg hele tiden på at jeg ville hjem.
Ikke hjem å gråte.
Bare hjem for å ha resten av dagen til å gjøre ingenting.

Og det var godt.
Tryggheten her hjemme.
Gjøre ingenting.
(Joda, jeg nettshoppet, oljer!
For det hjelper alltid å shoppe litt)

Og jeg drakk kaffe med en dråpe kardemomme (betryggende)
Hadde on-guard i diffuser for jeg følte meg litt gruggen i halsen.
Samt en flaske vann med appelsin-olje i, for glede.

Dufter og smak gjør godt for følelsesregisteret.

Og så tenkte jeg på dem som ikke har et trygt hjem.
Det må være vondt.

Det var en god ettermiddag og kveld.
Jeg har sovet aldeles nydelig.
Og jeg tror ikke jeg gikk så veldig hardt inn i den veggen likevel.
Det ser dårlig ut med den der psykologen.

Nå skal jeg på jobb,
og er mest forbannet på all snøen som ligger utenfor!

Takk for at du deltok på terapi-time nr 2.
Og takk for nydelig omtanke på innlegg i går.
Det varmer langt inn i sjela!

Blir spennende når Gubben kommer hjem og ser den nye sjeselongen jeg har kjøpt.

5 hendelser på “«Jeg hev etter pusten, og følte jeg ikke fikk luft»”

  1. Så bra at det endret seg litt i løpet av dagen <3 Du må ta vare på deg selv <3 Og passe på å få noen pauser, til å ta inn TING. God klem min venn <3

  2. Noen ganger kan sånne gråteanfall rense opp litt i topplokket synes jeg. Ikke lett når man har det på den måten, men da er det som du sier, så godt med en trygt hjem. Heier på deg og at du deler! 🙂 Du er ikke alene om det der nemlig……

  3. Dt kommer til å komme og gå i bølger. Det er ikkje sikkert at du trenger psykolog ,men om du vil ha det kan du bare booke deg en time for å ha prøvd det 🙂

    Sorg er ganske naturlig -noe pyton dritt..men samtidig en god ting -vi savner de vi elsker fordi de betyr så himla mye. Så er det litt sånn hvorfor er de ikkje her….samtidig som vi forstår så forstår vi ikkje.
    Eg har lyst å ringe pappa enda……og noen ganger nesten glemmer at han er borte til eg tar meg i det og blir litt lei meg ….og så glad igjen fordi han var en så ufattelig fin person som eg fikk ha i livet mitt <3
    Det gikk mange år før eg sluttet å tenke på å ringe mamma når eg kom et sted….på hytten, til London, til Syden…ringte alltid henne for å si eg var trygt fremme…tror datteren min var sikkert nesten 10
    Det tar tid..det er ikkje alltid like fælt, men noen ganger er det grusomt…men det er lov…alt er lov.det er lov å være sint og.Det har flere vært i min familie.inkludert datteren min..syns det er urettferdig..
    Alle følelsene er lov, de store og de små..De irrasjonelle og de man kan *forstå*
    Man mister en viktig brikke, en viktig person…man har lov å gråte så en mister pusten <3

Legg igjen en kommentar til Lin Avslutt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.