God morgen.
Det skal være litt hinder langs veien,
ellers hadde jo veien vært ganske kjedelig.
I min vei for tiden finnes ikke sånne alvorlige hinder,
neida,
mine hinder kan vel mest regnes som små hårruller,
av de gammeldagse små stikkende sorten som jeg husker min mor brukte.
Truser og armhuler!
Og man skal ikke kimse av det hverken være seg truser eller armhuler,
for begge deler er jo svært viktig!
(Joda, truser ER viktig, det er til og med viktig de er rene!!)
Jeg har som før nevnt gått til innkjøp av 9 hvite, store hipster/boxer-truser som jeg bruker på jobb.
Det MÅ man nemlig når buksen er gjennomsiktig og man får flørtende blink fra eldre herremenn. Da bytter man ut fargerike stringtruser og blonder.
Problemet er bare blitt at når jeg innimellom går direkte på trening,
så må jeg huske på å ta med en stringtruse til å ha under treningsbuksen,
for de åletrange lycrabuksene gjør seg liksom ikke så bra med en tykk hvit bomullshistorie under!
Og da må jeg altså skifte truser og da, i garderoben på jobb,
og det er vel ikke akkurat en skifte-truse-garderobe!
Det går fort skal jeg si det,
og foreløbig har jeg klart meg uten overraskende besøk i garderoben under skifte!
En annen ting kom jeg på i sengen i går.
I dag skal vi ta bilde for avisen vedr. PGP
(ParodiGrandPrix)
Jeg skal da ha på en glitrende singlet,
og mens jeg lå der i sengen i går kveld og skulle skrive mine memoarer,
(eller min hjernetrim)
Ble jeg plutselig kald i hele kroppen.
Jeg så nemlig for meg at jeg sto foran fotografen og poserte med armene høyt i været,
for man må nesten posere med armene høyt opp om det skal bli litt liv i bildet,
og at mine armhuler bruset i vinden av u-raket virvar!
Nå på vinteren kan det nemlig gå en del dager mellom ostehøvelens besøk…
Lamslått av angst skrev jeg to store bokstaver på håndbaken min,
som er eneste måte å huske noe her i livet,
BA,
ikke som i avisen,
men som i BARBERE ARMHULER!
Nå er det gjort,
og jeg er klar for jobb og intervju! Uten hårete armhuler. Puh!
Ha en problemfri dag!