Når jeg er på jobb i helgene,
er en av arbeidsoppgavene mine å hjelpe til i oppvasken.
Men når det er lite pasienter,
en del reiser nemlig hjem på perm i helgen,
bruker jeg tiden på andre ting,
som for eksempel å bake.
Og det var planen min på lørdag.
En intrikat plan!
Jeg hadde nemlig surmelk som var gått ut på dato.
Revet gulrøtter som burde blitt brukt,
og en bit kremost som bare lå i veien.
Dette hadde jeg store planer om å bruke,
til en fusjon mellom surmelkskake og gulrotkake.
Men det er ikke alltid alt kommer helt riktig ut.
Verbalt.
Jeg snakket nemlig med min kollega i oppvasken,
og spurte:
«Skal jeg hjelpe deg med oppvask eller går det greit?»
Jeg så jo at det gikk veldig greit, men jeg måtte jo spørre.
«Neida, det går helt greit, jeg trenger ikke hjelp jeg.»
Og da ble jeg antagelig så glad.
At jeg utbrøt:
«Å så bra, for da kan jeg gjøre noe mye gøyere,
jeg skal bake kake!»
Min kollega smilte strålende og fortsatte med sitt.
Jeg gikk inn på kjøkkenet.
Men så hørte jeg plutselig hva jeg hadde sagt.
«Så bra, så kan JEG gjøre noe MYE GØYERE!»
«Bare stå her med den KJEDELIGE oppvasken du!»
Jeg måtte le,
det var så UTROLIG frekt sagt!
Samtidig så visste jeg at min kollega ikke var av typen som tok det ille opp,
og vi lo sammen av mitt utbrudd, når jeg gikk tilbake og skammet meg.
Det ble kake, veldig god kake.
Og en fin dag på jobb, med fin kollega.
Påskebilde.
Kjempeherlig med folk som takler ironi og humor på den måten,, dessverre ikke alle som gjør det 🙂
Nei det kunne like gjerne gått skikkelig galt 😀
He-he, ja man kan ikke alltid få ut alt HELT perfekt heller. Du spurte jo fint om du skulle hjelpe henne først 🙂 Og hun fikk vel smake kake så… 😀 Klem