«Når jeg skulle gå sto han der igjen, og smilte sånn veldig.
Hva mente han?
«Heeeei» sa han og smilte enda mer!
Men….kjente jeg dette menneske??
Ånei….så han ikke litt kjent ut??»
Forandringer er bra!
Man blir liksom røsket opp fra dvalen,
tvunget til å tenke nytt,
og får en slags ny start.
Jeg har jo snakket om det før,
det å skifte jobb,
hvor mye det gjør for psyken.
Lære nytt, møte nye mennesker, oppleve nye arbeidsmønstre.
Nå skal jeg ikke skifte jobb igjen helt med det første,
men jeg har skiftet treningssenter.
Og jeg EEEEEEElsker mitt nye treningssenter.
Et lite xpress-senter,
med akkurat det jeg ønsker!
Til og med en egen dusj i eget avlukke med dør!
Jeg har vært der 2 ganger denne uken,
+ en trening på jobben.
Jeg har lyst å gå i dag og,
men jeg har rett og slett sånn gangsperre i lårene at jeg ikke orker.
Første dagen var jeg helt alene.
SÅ deilig.
Andre gangen var det to menn der, en ung, en litt yngre enn meg.
Den yngste holdt seg for seg selv, ingen blikkontakt der.
Greit nok, deilig det og, tenkte jeg.
Men når jeg gikk forbi den andre mannen,
og jeg såvidt kikket bare for liksom konstatere at vi ikke skulle hilse,
ble jeg møtt av et blikk og et bredt smil!
Jeg smilte bredt tilbake,
«så koselig, en ny tidligtrene-bekjent jeg kan si god morgen til»
tenkte jeg.
Når jeg skulle gå var samme mannen i utstrekk-avdelingen,
like ved utgangsdøren.
Han så på meg og smilte igjen, smilte veldig.
Jeg smilte litt tilbake,
men så begynte han å snakke!
«Heeeeeei!»
Sa han, og jeg ble usikker.
Jeg kunne jo ikke si god morgen.
Vi hadde jo liksom allerede hilst god morgen.
«jæægo..heeei ja»
tror jeg at jeg sa.
Han så fremdeles på meg, smilte og nikket gjenkjennende.
Og da slo det meg.
Så han ikke litt kjent ut?
Var det ikke noe der som var kjent?
Er ikke dette noen jeg kjenner fra gamledager??
Jeg gikk, en smule forvirret.
Nå som alt var så bra.
Når jeg hadde fått nytt treningssenter,
fått ny glød og lyst til å trene hver dag.
Så skal det altså være et usikkert kort.
En tidligtrener som jeg kan treffe igjen når som helst.
Som jeg ikke aaaaner hvem er, selv om han hilser som om vi er gamle bekjente.
Tenk hvis han snakker til meg.
Jeg vet jo hva jeg kommer til å gjøre.
Joda, jeg kommer til å late som at jeg husker han.
Smile usikkert og le litt høyt,
mens hjernen scanner for harde livet i gamle harddriver.
Du får spørre han rett ut 😀
Er du gal?? Nei vett du hva! 😀