Notice: WP_Block_Type_Registry::register ble kalt feil. Navn på blokktyper må inneholde et navneromprefiks. Eksempel: min-utvidelse/min-egendefinerte-blokk-type Vennligst se Feilsøking i WordPress for mer informasjon. (Denne meldingen ble lagt i versjon 5.0.0.) in /customers/1/a/3/minmatgaleverden.no/httpd.www/wp-includes/functions.php on line 5315 «Nei, Stakkars Kjersti» | MinMatgaleVerden

«Nei, Stakkars Kjersti»

«Hun forstår seg ikke på sånt.»

Det var bare en liten kommentar,
litt latter.
Plutselig var jeg tilbake i barndommen.
Og hørte :

«Nei stakkars Kjersti,
det der må brødrene dine gjøre!»

Jeg er yngst, med to eldre brødre.

En hjemmeværende mor, og en far av den gamle skolen.

Det har nok preget meg mer enn jeg har tenkt.

Og jeg har nok hele livet egentlig strevet etter å bli «god nok»

Like flink som brødrene mine.

Men det blir jeg aldri.

For joda, jeg var satt pris på og antagelig til og med litt bortskjemt.

Men det jeg ville,
var nok å bli fortalt hvor flink jeg var.

Problemet var vel bare at jeg ikke var flink til noe spesielt,
og at det min far likte og satt pris på,
var sånt han lærte brødrene mine.

«Gutteting»

Jeg lærte aldri å kjøre båt.
Han lærte meg ikke å snekre.
Det var brødrene mine som øvelseskjørte med meg.
Og min eldste bror som tok meg med på Vågseidet for å kjøpe sluk.
og så ut for å fiske.
(Les: Den ene gangen jeg motbeviste min far)

Det var vel ikke noe poeng i å lære meg noe av det han kunne,
jeg var jo jente!

Dessuten så kunne brødrene mine heller gjøre det.
De hadde jo allerede lært det!

Av og til kjenner jeg meg helt ubrukelig.
Og så kverner det i hodet,
av ting som ingen sier,
ting som jeg biller meg selv inn!

«Stakkars Kjersti som vi bare må le litt av,
hun er så dum,
hun forstår seg ikke på noenting»

Jeg vet at jeg ikke er dum,
jeg vet at det er ingen rundt meg som mener dette.
Men av og til,
kommer det en liten trigger,
en liten kommentar,
som slenger meg baklengs inn i fortiden,
tilbake til mitt strev for å få anerkjennelse fra min far.

 

Det er litt sent det nå.

 

Han er faktisk død.

 

Så der var hun igjen.

«Stakkars Kjersti,
som ikke skjønner
at man ikke kan få anerkjennelse fra død far!»

 

( Dette var min terapi-time,
takk for deltagelsen )

6 hendelser på “«Nei, Stakkars Kjersti»”

  1. Nå er jeg eldste sønn og mellom mine to søstre. Pappa var jo mye borte på anlegg. Han var ikke den som strødde om seg med ros. Jeg kan ikke huske mye i alle fall, muligens fortjent 😀 Men det jeg vet, er at de fedrene av den »skolen» må vi tolke som «den tause læremester». Alt som ikke ble sagt, VAR ros. Når noe var feil, så ble det nok sagt i fra 😀

  2. Heldigvis var det en av vært hjemme hos oss, en gutt og en jente, og ingen av dem var noe strålende flinke i noe som helst, så der var vi ganske så like hele gjengen 🙂 Gratulerer med bryllupsdagen i dag min venn, og hils Gubben 🙂 Klem

  3. Ikkje er det stakkars deg og eg tenker at pappaen din var veldig stolt av deg og så flink du er å lage mat, stelle istand, bake….være kreativ og dine fine gutter-ditt gode liv med mannen og Bonnie <3

    Alle vil vi gjerne at foreldre vår skal syns we er all that…og noen ganger kan en sånn kommentar ikkje egentlig være ment sånn….men pga at den traff så følesen den sånn…

    Min far sa en gang eg lignet sånn på min mor..og rett etterpå så fortalte han noe om hvor dum min mor var…jada veldig pedagogisk….da følte eg at ha mente eg var dum……men han mente eg lignet på mamma av utseende og at hun var dum var tatt ut av en helt annen sammeheng…urelatert til den andre kommentaren…..ergo mente han det ikkje slik eg oppfattet og slet med i mange år med å tro eg var dum….helt til han sa at eg var jo den som var mest lik ham..han krevde stor ting av meg..og at eg var mest glup av alle sammen med minene bror…der ser du..en halv evighet senere så kom en kommentar som ikkje egang var relatert til noe av det andre som handlet om han egentlig likte meg.for det var eg usikker på….han var glad i meg det visste eg,men man kan være glad i ikkje alltid like….men da han forklarte hvordan han så meg falt endel biter på plass…fremdeles kjenner eg bittelitt på at folk kanskje tror eg er uintelligent..det er mye verre enn å ikkje være pen eller søt og flink i mine øyne…de tingene er uansett utenpå og en smaksak..men hodet mitt er viktig, og kanskej spesielt fordi eg har en kropp som er litt persille 🙂
    Min far er ikkje lengre her, ikkje mamma heller og i mitt tilfelle har eg og mistet pappa – mammas andre mann og pappe til mine yngre søsken.vi har alle ting vi gjerne sku snakket med dem om og eller spurt om eller hatt noe fra…men eg tenker at kjenenr du etter inni deg vet du med sikkerhet at han var stolt av deg og syns du var en prinsesse med mange talenter…og ikkje stakkarslig eller dum <3

    Klemmeting fra en med en far fra den samme skolen..han hadde vært nesten 100 nå <3

    1. Det var en fin historie. Ja de var nok av samme skolen. Og utrolig hvordan små kommentarer kan trigge gammelt grums. Jeg vet jo så godt, men av og til blir det bare oversvømmelse. 🙂 Takk Lin. klemmer<3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.