Bildet her er fra min brors 50-års dag.
Og denne kjolen kommer fra Albania!
Det er snart sommer og ferietid.
For tre år siden var vi i Albania, en ferie som kan anbefales.
Derfor poster jeg reisebrevene derfra de kommende dager,
i tillegg til vanlig blogg.
Vi er kommet frem til Albania,
og det var en spennende reise.
Jeg,
som denne gange skulle passe meg VEL for å bli den stressende reiselederen,
med flyplass-skrekk og hysteri over å komme for sent, glemme noe, miste noe,
var rolig og avbalansert!
Jeg pustet dypt på flyet,
og jeg SA ikke noe da det virket som om vi landet i nedoverbakke,
og bremsingen var så kraftig at jeg ikke trodde det kom til å gå,
jeg bare virret forskrekket på hodet og pustet veldig fort….
Men så gikk jeg på en smell da,
for når bussen vår fra flyplassen , som var nummer 12, ikke var kommet enda,
flyet var nemlig litt for tidlig,
ble vi stående og vente.
Buss nummer 12, buss nummer 12,, eller var det 13 ? Buss nummer 12, 13,12…
«Da var det ingen flere her som skulle med buss 13 ?» Ropte Apollo-guiden til oss som sto der,
og uten å tenke svarte jeg :
«Jo!! Vi skulle med 13!!» Og akkurat når jeg hadde ropt det, og reiselederen snur seg og begynner veive til bussen,
skjønner jeg at det var feil nummer.
«Nei , nei, unnskyld, det var 12, jeg tok feil, unnskyld, det var feil, det var buss 12 vi skulle med, unnskyld, det var feil»
Til slutt hører reiselederen meg, snur seg og smiler.
Bak meg på benken sitter Guttene.
Guttene gliser og Gubben humrer.
Og så kommer det jeg så sterkt prøvde å unngå,
nemlig guttenes herming etter mitt hysteri!
«Det var feil, det var feil» flirer de med tynn høy stemme for å etterligne meg….
Det lignet slett ikke! Hrmpfh.
Vi får buss,
og om jeg trodde bussen skulle få problemer med å rekke fergen som skulle gå klokken 12,
så tar jeg feil.
Fergen venter nemlig på de to bussene,
det er bare vi som SKAL ta fergen.
Og det er dessuten slett ikke plass til bussen, som jeg trodde,
etter en ørliten gløtt i passet blir vi geleidet inn til en slags katamaran-type båt.
Plutselig er vi midt ute på sjøen,
midt på natten,
i en båt som er blitt dyttet ut av tre greske havne-menn for å klare å snu.
Rundt oss lyser det litt her og der, det er spennende,
og vi skal til Albania.
Albania liksom!!
Vel fremme blir vi igjen møtt av buss og kjørt rundt til forskjellige hotell,
det er midt på natten,
men folk er likevel ute,
butikker holder åpen,
en guttunge sitter utenfor en butikk sammen med to jenter,
som om det skulle være midt på dagen og sommerferie.
En trafikkonstabel dirigerer trafikken på de smaleste gatene,.
byen her lever om natten og.
Vi er sulten og tørst når vi kommer frem,
klokken er halv to på natten,
og selv om hotellrommet er fint og sengen frister,
må vi ut og spise.
Jeg bekymrer meg selvfølgelig for at ingenting skal være åpent,
at vi blir vandrende rundt midt på natten.
Det skjer ikke.
Rett nedenfor hotellet ligger en pizzarestaurant.
«Åpen?? Klart vi har åpen!!»
Snart sitter vi ute i varmen med iskalde øl og brus, samt rykende varm pizza.
Pizzaen smaker fortreffelig, det samme gjør drikken.
Vi betaler i euro. 23 euro for tre mellomstore pizza som vi ikke klarte spise opp, og vi var 4.
4 øl og 4 brus. Vel 200 kroner….
Jeg kikker litt på magen min og lurer litt på om jeg får plass på flyet når vi skal hjem herfra!!