Damen med de løse hundene!

God morgen.
For tiden holder jeg på med et skrivekurs.
Jeg har her tatt mine hendelser,
fra i går faktisk,
og laget en historie med dem,
samtidig som jeg prøver å bygge opp plott og fremskape følelser….
ihht kurset.
Håper du orker å lese den, har du tilbakemeldinger blir jeg glad 🙂

Morgenduggen ligger fremdeles tykk når Vera og den lille hunden hennes går oppover mot stien. Det er lørdag, og ved å starte tidlig håper hun på å få gå i fred i den stille morgenstunden, bare hun  og hunden.
Svetten piplet frem på pannen, den er bratt, stien opp til det idylliske fjellvannet. Men det er verdt anstrengelsen, for ikke snakke om at hun nå muligens kan få bukt med noen av de ekstra kiloene som har sneket seg på i løpet av sommeren.

«Bør man ikke få kompensasjon når sommeren ble så våt som den var blitt i år, som i gratis personlig trener. Gjerne en som kommer hjem og pisker igang treningsøkter flere ganger i uken, sånn at kiloene forsvinner. Staten burde vel kunne betale for det når sommeren ble SÅ dårlig at en trøstespiste innendørs halve ferien? En fast sum per kilo kanskje?»

Før hun vet ordet av det er hun fremme, og fjellvannet glitrer i morgensolen. Det er vakkert. Vera setter seg ned og tar frem matpakken.
Frokost på fjellet. Dette har hun gledet seg til!
frokost setervannet
Rundstykket er mykt og ennå lunkent. Hun var tidlig våken og fikk bakt litt før hun gikk. Vera elsker å bake, og å spise. Hun kaster en liten bit til hunden som hopper lykkelig etter brødet og glefser det i seg, før den bråstopper og setter i å gjø. Nå hører Vera og det, noen kommer. Noen med store hunder.
En litt ulende, truende hundeglam og en kvinnes sinte rop.
«kom her»
samt et navn hun ikke klarer skjelne. Kvinnen høres sint og fortvilet ut.
«Hun der har ikke kontroll på hunden sin» farer det gjennom hode til Vera. Hun ser på sin lille Pepsi som har sluttet å gjø, men som peser og står på vakt.

«Søren og, hvorfor skulle noen komme og forstyrre meg nå. Det var jo så fredelig. Og så har de ikke kontroll på hunden som sikkert er løs, da kommer den sikkert snart brasende, og hva gjør jeg da? Skal jeg la Pepsi være løs? For jeg bør jo ikke løfte henne opp, men hvor langt skal det gå, hva om den andre hunden biter, og når vet jeg når jeg skal gripe inn. Åååå, jeg hater dette! Idiotiske drittbikkje som kommer her og ødelegger alt. Kan de ikke gå andre steder med sånne dyr!»

Vera kjenner tårene sprenge på og hjerte dunke. Den halvspiste, siste delen av rundstykket ligger igjen i papiret. Hun pakker den fort sammen og putter den i lommen. Nede mellom trærne hører hun fremdeles kvinnen rope sint til en hund, eller er det flere hunder?
Skal hun bare gå, eller er det dumt? Bør man egentlig stå i det og ikke forsøke unngå løse hunder? Vera tenker på den digre svarte hunden som kom i fullt firsprang etter dem, hvor redd hun hadde blitt. Og den gangen de to store hundene jaget Pepsi i full fart nedover bakken igjen. Pepsi kunne ha blitt overkjørt den gangen, og den idiotiske mannen som sa han hadde kontroll på sine løse bikkjer! Vera bestemmer seg, hun krafser med seg linen til Pepsi og nærmest løper videre på stien.
«Like greit å gå videre, idyllen var over uansett, og kanskje det var meningen jeg skulle gå videre da» overbeviser hun seg selv og trasker avgårde. På første avsats snur hun seg for å se om hun ser kvinnen og hunden, eller hundene. Det er stille og tomt.

«Merkelig. Kan hun ha snudd? Vel, da kan vi i hvert fall slappe av, jeg ble jo helt svett igjen, så deilig, nå vil jeg høre mer lydbok. Men hvor er …..nei….hvor er ipoden? Hva? Den må jo være her. Puttet jeg den ikke i lommen. Kan jeg ha glemt den. Å nei!! NEI!»

Vera kjenner hjerte synke ned i brystet igjen. Tårene truer igjen med å komme og pulsen dunker så det suser i ørene. Dette ble jo bare verre og verre! Hun ser fortvilet mot vannet der nede som fremdeles glitrer i morgensolen. Må hun virkelig gå tilbake? Har hun virkelig mistet ipoden? Virkelig? Hun som aldri mister noe. Og hvorfor akkurat nå!! Nå når damen med hundene ute av kontroll er der nede. Hvor smart er det egentlig å gå tilbake der, rett i løvens hule på en måte. Eller rett i løvens gap! Som å putte Pepsi inn i løvens gap! Er det kanskje best å bare la vær. Å gå opp senere i dag og hente den kanskje. Men den er jo faktisk dyr, for ikke snakke om lydboken som var begynt å bli skikkelig spennende.
«Hva om damen med hundene finner den? Kommer hun til å ta den da? Og hva om monster-hundene hennes finner den og tygger på den? Ødelegger den! Kan jeg kreve erstatning da?»
Vera kjenner hun blir sint. Sint på damen med sine idiotiske svære ubrukelige hunder, sint på seg selv som alltid skal unngå konflikter, og som kunne være så idiotisk å gå fra ipoden. Vel, hun må faktisk bare gå tilbake, så får det gå som det går. Vera snur og roper på Pepsi. Pepsi ser skeptisk ut men går lydig etter sin matmor. Hun tar linen, best å holde henne i bånd, for sikkerhets skyld.
Vera puster dypt og begynner å gå tilbake, inn i løvens hule.
Med et ørlite håp om å finne ipoden langs stien ser hun nøye hvor hun går,
samtidig holder hun utkikk fremover, hvor er damen og hundene?
Og så ser hun dem!
En dame i rosa treningsklær og to ganske store hunder. Hun har dem heldigvis i bånd. «Men er det ikke?»
Vera puster ut! Hun kjenner dem jo! Pepsi har hilst på en av dem før, det har alltid gått greit.
«Ååhh, er det dere? Jeg hørte det var noen» Vera kjenner lettelsen i brystet.
«Ja, åh, jeg fikk ikke tak i Dreamy, og så satt jeg foten fast i et hull samtidig som jeg prøvde å få ham på plass, for jeg hørte jo dere og. Det er så fortvilende, og jeg ble så sint, samtidig som jeg hadde vondt. Jeg blir så frustrert når han ikke hører på meg»
Damen slipper hannhunden Dreamy løs så den får hilse på Pepsi. Vera forklarer at hun har mistet ipoden og derfor er på vei tilbake. Pepsi blir fort lei av den store hunden, og etter litt småsnakk roper Vera god tur til den andre damen og går med lett hjerte mot vannet.
«Så deilig, nå må jeg bare finne ipoden»
Vannet glitrer fremdeles i morgensolen, det er helt stille og på bakken like ved der hun satt finner Vera Ipoden sin.
Hun setter seg ned og tar frem den halvspiste matpakken.
Det var nok meningen hun skulle sitte her litt til.
Idyllen er tilbake.

10 hendelser på “Damen med de løse hundene!”

  1. Så flink du er. Dette var veldig bra skrevet, og spennende. Du er på god vei til å bli en stor forfatter Kjersti 🙂 Lett å kjenne deg igjen i historia. Gleder meg til fortsettelsen. Stå på 🙂 Ha en fin søndag du 🙂

  2. for en morsom fortelling…Eg ser helt tydelig deg og Bonnie i historien and at man lett kan ase seg opp og lage historier som ikkje alltid er helt i tråd men det som egentlig skjer.

    Eg tenker at vi to skal snakkes sammen igjen snart -eg kontakter deg 🙂

  3. Så flott historie, og at man kan bruke seg og sitt liv, til å lage skikkelig spennende fortellinger 🙂 Godt skrevet Kjersti 🙂 God klem <3

  4. Spennende å lese, og jeg må jo si at jeg tenkte på Bonnie og deg 🙂 Synes du skriver bra, og da blir det gøy å lese 🙂

    1. Så bra. Takk <3 og Takk for tilbakemelding! Og joda, det var jo Bonnie og jeg, bare med andre navn, hehe 😀

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.