Jeg fikk akkurat en e-post.
Den var fra Dorety i nettbutikken.
«Ah, endelig noen som vil sende noe jeg kan teste på bloggen»
Tenkte jeg.
Helt til jeg så litt nærmere,
og så «Donotreply@nettbutikk»
Dorety var altså ingen søt dame som ville jeg skulle teste koselige saker på bloggen, jeg hadde bare fått bekreftelsen på mitt alt for store kjøp på nettbutikken.
Men nå gleder jeg meg altså.
For nå har jeg kjøpt meg noe kult!
Vent å se!
(Og det er ikke Ebay, så det tar ikke 5 uker før du får se!)
Jeg gikk på tur i dag,
var heldig og fikk sol, nå snør det!
Men da Bonnie kom løpende i 120 km/t bortover kjente jeg hjertet hoppet.
Hun er så fin, og så rask!
Vi var på hundekurs en gang, Bonnie og jeg.
Mannen som hadde kurset var en kjekk fyr,
men litt den der hundetypen som vet hvordan HAN vil behandle hunder.
(Og alle andre er idioter)
I hvert fall, vi skulle la hunden sitte mens vi selv gikk et godt stykke bortover på en grusbane der kurset ble holdt.
Når vi var kommet frem skulle vi rope på hunden og denne skulle da (helst) fly som en vind mot sin eier.
Jeg gledet meg!
Bonnie var jo så rask!
NÅ kom han til å bli imponert!
Jeg ropte på Bonnie:
«Ja! Kom så! Jah! Kom igjen! Kom då! Jah!»
Og Bonnie kom.
Ikke som en pil.
Hun kom luntende,
i rolig tempo!
Ingenting som hastet her nei!
Og så, for å gjøre fornedrelsen fullbyrdet utbrøt kursholderen:
«Du roper litt voldsomt, det blir veldig mandig på en måte, kanskje du må tone ropingen litt ned….»
Og der sto jeg,
med verdens søteste roligste hund, og veldig røde kinner.
Fra hundekurset april 2011
Jeg tror altså Dorety sender e-post fra nettbutikken sin,
og jeg roper som en mann.
Mens Bonnie bare løper fort når ingen andre ser på!
#livet!