Og der sto jeg, og rødmet som en skolepike foran sjefen!

God morgen.

Jeg har litt fobi mot å ringe mennesker,
samt å «forstyrre» folk på sine kontor.

Er døren stengt,
ja da tenker jeg de er opptatt.

Og hvem er da JEG for å forstyrre noen!!

Samme med å ringe.
Herlighet, folk på kontorer har da sitt å henge fingrene i,
om ikke JEG skal ringe og plage dem!

Og ja, jeg VET jo dette er helt idiotisk.

Men det vedvarer altså,
uansett så gammel og klok jeg egentlig er blitt!

I går måtte jeg inn til øverste sjefen min med en forespørsel.

Og jeg kjente den der stengte døren lenge før jeg skulle inn.
Jeg hadde håpet å treffe på henne i gangen,
men nei, jeg måtte inn og banke på.

Banke på og stikke hode inn for å se om hun var ledig!

Noe så skremmende!

Er det mulig liksom!

La meg stå på en scene
og drite meg ut foran publikum!!

Men for guds skyld!
Ikke la meg banke på en dør eller ringe telefoner!!

Denne øverste sjefen er en dame,
en åpen og livlig dame som alltid tar i mot deg med et smil.
Eller spør om jeg kan komme tilbake om litt, hvis hun har besøk.

Hun har deklamert at hennes dør står alltid åpen!

(Selv om den MÅ være stengt da,
ellers hadde jo halvparten av pasientene vimset inn der i tide og utide på vei til sykepleierkontoret.)

Jeg banket på,
og ble møtt med et smil og spørrende øyne fra sjefen og sjefsykepleieren.

Jeg beklaget (Så klart, beklager at jeg finnes til her i verden liksom!)
og spurte om jeg skulle komme tilbake.

«Neida, bare kom du» fikk jeg til svar.

Så jeg gikk inn, og fremla min forespørsel.

Og så kjente jeg rødmen komme!

Jeg ble skikkelig sprutrød i ansiktet.

Dame, 40+, arbeider som kokk og lager mat til 60 pasienter om dagen.
Full kontroll og ingen problem.

Blir forvandlet til sprutrød skolepike på rektors kontor!

Men noe har i det minste forandret seg med årene,
og jeg laget selvsagt et lite poeng av det,
så vi kunne le sammen!

Det gjorde vi, og rødmen forsvant.

For det ER jo ganske morsomt, i all sin idioti!

#rødme #voksendamerødmer

Please follow and like us:

6 tanker om “Og der sto jeg, og rødmet som en skolepike foran sjefen!

  1. Jeg har litt mer problemer med å snakke i forsamlinger må jeg innrømme 😀 Sjefene har jeg begynt å venne meg til 🙂 Fint dere kunne le litt av det da 🙂 klemmer min venn <3

    1. Ja, og det var egentlig ikke det at det var sjefen, det var den lukkede døren og følelsen av å forstyrre. Helt merkelig fobi det der 🙂 klemmer<3

  2. Du verden. 😀 Så herlig. Jeg tror nok respekten for deg er vel så stor som andre veien. I alle fall så balanserer den flott ut. Respekt er en dyd så lenge den ikke dominierer fullstendig. Jeg har jo vært såkalt sjef i noen år.. men hadde alltid døra åpen, bokstavelig talt. Jeg hadde minst respekt for de som dura inn og lirte av seg et usammenhengende remse av frustrasjoner. Jeg tror dette gjelder de fleste situasjoner i livet. Litt ydmykhet og respekt smitter» begge veier 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *