De var noen kjekke gutter, min far og hans brødre når de var ung.
Reidar, Ole og Arne.
Og selv om de vokste opp på en øy,
i Vesterålens barske natur,
hindret det dem ikke å være forfengelige.
Hør bare her.
Det gikk mye i fisk og lever når de vokste opp.
Og restene av kokt lever,
etter at leveren kokt og tranen presset ut,
brukte de til å smøre lunnene (lunnan)
der de tok båten opp i naustet.
Denne massen kalte de «grakse-tynna»
(Grakse, leverrestene, tynne, antagelig tønnen)
Men min far og hans bror Arne,
fant ut at dette også var perfekt som «sololje»
Og at de kunne smøre seg med dette og blir skikkelig brune og fine.
Så det gjorde de. Klart de ville bli brun!
De skulle vel kjekke seg for jentene tenker jeg!
Og jeg kan se dem for meg, glinsende av leverfett på hele kroppen.
Men tro hvordan de luktet etter å ha smurt seg inn med «grakse-tynna»?
Vi snakket om dette sist vi møttes på hytten med onkel Arne og min far,
og vi lo godt av de unge guttene som antagelig ikke kunne ha luktet særlig bra etter den smurningen.
(Min far i midten, deres far står og kvesser ljåen.
Tror det er onkel Arne til venstre og onkel Ole til høyre.)
Men brun ble de.
Og resten av livet har det ikke tatt mange solstråler før de begge blir nøttebrune.
Så kanskje det ikke var så dumt da,
å bruk «grakse-tynna» som sololje….
Eller kanskje det var den gang da,
og slett ikke nå.? 😀
Tenk den lukten da.
#graksetynna
flotte menn…kanskje flere smurte seg med lignende greier? og ikkje så mange la merke til at de stinket 😛 hahahah
Haha, ja det kan godt hende D
He- he, herlig 😀
Ja sant 😀