Hverdagsliv
Jeg krisemaksimerer de fleste situasjoner.
Det vil si,
at hvis jeg sitter på hytta og lurer på om jeg skulle gått en tur i skogen,
så er jeg ,
før jeg vet ordet av det,
i tankene,
på vei til dyrelegen med Bonnie som er bitt av hoggorm.
Og hvor er nærmeste dyrelege, på Lindås eller i Knarvik?
Jeg kan ringe opplysningen,
og få nummeret til nærmeste dyrelege,
som hun kan se hvor er.
Men jeg må jo kjøre med en gang.
Det haster jo!
Jeg kan ringe med mobilen på låret og høyttaler,
mens jeg kjører bortover 40km/t-veien.
Planen var klar!
Selvsagt gikk jeg ikke i skogen den dagen.
Bonnie kom jo til å bli bitt av orm!
Tankene «tar av» før jeg kan stoppe dem.
Det samme gjelder tankene på ting som har skjedd.
Noe jeg sa,
som gjorde at andre mennesker reagerte.
Selv om jeg tenker jeg skal stå i det.
Jeg skal ikke bry meg.
Jeg er ferdig med situasjonen.
Det var faktisk bare sånn jeg følte.
Dette er jo mitt nye jeg!
Jeg skal kunne si hva jeg mener, og tåle at andre misliker meg.
Likevel,
tanken kommer tilbake, om og om igjen.
For der var det noe.
Noe som «flink pike-syndromet» ikke kunne godta.
Gud FORBY at andre skal tenke negativt om deg!
Jeg som skal gjøre alle til lags!
Være perfekt!
Livet er ikke lett.
Og jeg blir aldri den personen jeg ønsker å være.
Husker du boken,
om rus og prostitusjon fra miljøet i Oslo.
En god bok i min ungdomstid, skrevet av Sverre Asmervik.
«Men tankene mine får du aldri!»
Jeg har alltid likt den tittelen.
Helt til nå.
For de der tankene er da slett ikke mine,
de kjører sitt eget show i mitt hode de.
De gjør AKKURAT som de vil,
og gir en god F i at det ikke er sånn jeg vil tenke!
jeg kjenner meg faktisk igjen her,for jeg tenker ofte att det er godt ingen kan lese tankene mine
Nei de tar ofte sine egne veier, tankene. Umulig å holde styr på 😀
Jeg har litt mer styring enn tidligere, men er litt vandring ja. Vi har vært ute og spist i dagens!! 😀 klemmer <3
Ute og spiser nå igjen! Åh, så deilig!! 😀 Fiint å kunne gå til så mange spisesteder. Her blir det litt styr med kjøring og parkering, så det skjer heller sjelden. Men hadde jeg bodd som deg hadde det nok vært annerledes 🙂 klemmer<3