Det var da voldsomt.
Tenkte nok mannen jeg gledestrålende ropte hei til!
I går kjørte jeg min mor og far på butikken,
årets pinnekjøtt skulle kjøpes inn,
og min far skulle være med og godkjenne kjøttet.
Så klart.
Dette er jo, i hvert fall i hans hode,
en jobb for menn!
Så vi tok med rullatoren,
og min far fikk seg en god runde rundt i butikken.
Min mor handlet,
jeg plukket med meg noen småting,
samtidig som jeg så etter at min far ikke kjørte feil vei.
Han satt seg ned utenfor kassene,
og jeg gikk inn igjen for å betale mine småtterier.
Jeg hadde akkurat hilst på en god venninne som jeg nettopp var på fest med.
Og på vei inn i butikken igjen,
så jeg at en av mennene fra den festen
kom gående mot meg med en handlekurv.
«Hei!»
sa jeg høyt mens jeg smilte strålende til ham.
«Hei»
sa mannen og smilte hjertelig tilbake til meg.
Da så jeg at det slett ikke var mannen til min venninne.
Jeg kjente jo ikke denne mannen!
«Oj, men jeg kjenner jo ikke deg!
Du lignet på en, beklager!»
Mannens glade ansikt sluknet liksom litt.
Akkurat som han ble litt lei seg,
men fremdeles prøvde å holde smilet gående.
Jeg skyndt meg videre,
litt rød i kinnene.
Og så begynte jeg å lure,
kjente jeg han kanskje likevel?
Bare at han LIGNET på mannen til min venninne,
men egentlig var en jeg ikke hadde sett på lenge?
Han virket jo så glad for å se meg.
Også bare knuste jeg alt med
«Jeg kjenner ikke deg!»
Eller var det bare den fine fargen på luen og sjalet,
som Gubben og Guttene kjøpte til meg en jul?
Kanskje han bare ønsket han kjente meg?
Men han var veldig kjekk,
så det kunne han jo godt, kjenne meg altså.
Men nå kommer Gubben hjem om en ukes tid,
så kanskje det blir litt dumt med nye bekjentskaper i sofaen da.
Jeg traff faktisk en venninne
som ville male kjøkkenet sitt i samme farge som sjalet og luen min.
Stilig sant!
Men mannen på butikken kjente jeg ikke,
tror jeg.
Pinlig hilsehistorie i dag,
mulig det blir pinlig vinkehistorie i morgen.
For joda, jeg er aktiv på den fronten om dagen!
… det blir kanskje litt sånn som med «fugl i hånd og på taket»,, bedre å hilse en gang for mye enn for lite. 🙂 Men da må man liksom ikke beklage det da,,
Nei, du skulle nok ikke «tatt tilbake » den hilsen 😀 Du så hvor glad han ble. Det var nok en ukjent kjekkas, som følte det var veldig kos med litt oppmerksomhet fra fremmed søt ung jente 🙂 Jeg har deg på Cafeen nå, det er så lurt. Cafe Bloglovin. Har både kjerstisandnes og denne 🙂