«Det er ikke Pappa, det er en infeksjon!»

Ting forandrer seg hele tiden.
Og med min far går det opp og ned som en jojo.
Ikke SÅ fort da,
mer som i sakte kino.

Vi var så klar for at han skulle få seg en tur hjem.

Han var jo på bedringens vei,
var kommet seg såpass at vi kunne gå hele veien ned til røykerommet,
ja, med pauser og rullator så klart.

Han skulle hjem nå sist torsdag,
men tirsdag og onsdag ble han mer og mer trett.

En ny infeksjon gjorde inntog i hans kropp.
Tett fulgt av den forrige,
som kom rett etter den før der igjen.

Oppholdet på sykehjemmet måtte forlenges.

Disse infeksjonene gjør ham forvirret og rar.
Han går fra virkelighet og forståelse for det som skjer,
til fullstendig uvitende, sinne og irritasjon.

Av og til er det så trist.
Og i går sa jeg til min mor når vi gikk derfra:

«Det var ikke pappa som lå i sengen der nå,
det var en infeksjon som lå der.»

Mens dagen før,
da var det pappa som lå der.
Han smilte og var fornøyd.

Og når jeg så ham lage grimaser,
for han har nok vondt,
i området rundt mageregionen,
der kreften herjer.

Spurte jeg:

«Har du vondt?»

Og hver gang svarer han,
helt overbevisende:

«Neida!
Nei jeg har ikke vondt!»

Det nærmeste vondt svar jeg har fått er:

«Njæ, jo det stikker litt,
men det går bra det»

Han er altså ikke av dem som klager og syter.
Og han har aldri vondt.
Selv om jeg ser han har det.

Men når infeksjonene rir ham,
kan han bli både sint og vanskelig.

Vi tar altså et steg tilbake.
Nå ser vi frem imot at han kan komme seg på røykerommet,
og endelig få tatt seg en røyk igjen!

Lenge leve tobakken!

Ps.
Her hin dagen sa jeg til han at når han ble 100 år,
og kom i avisen.
Da skulle vi skryte over at Tobakken
var det som hadde gjort at han levde så lenge.

Han smilte godt da,
tror han syntes det var en fin plan. 

Please follow and like us:

6 hendelser på “«Det er ikke Pappa, det er en infeksjon!»”

  1. Godt skrevet og beskrevet min venn. Livet blir ikke så lett når man blir gammel og syk. Og livet på sykehjem er tregt. Man kan være heldig med mat og stell, men det mentale blir lite ivaretatt spør du meg. Så da blir de litt «annerledes». Det ser ut til å være umulig å unngå. For hvordan klarer man å holde styr på dager og netter, når ting er HELT likt, dag etter dag. Ingen krav til deg. Ting bare SKJER. Og i tillegg så ligger man hele tiden. Og medisiner osv. Det skal godt gjøres å holde humøret oppe hele tiden. Så at våre klarer det store deler av tiden er imponerende. Håper han blir bra nok til å komme hjem litt igjen. Det er et helt annet liv da. God klem til deg min venn <3

    1. Nei livet er ikke for pyser, i hvert fall ikke i en seng på sykehjemmet. Og det mentale blir nok svekket ja. Ja det er lov å håpe på at han kommer seg hjem, men det ser ikke så enkelt ut. Ikke lett for for hverken pårørende eller de som blir liggende. Det vet du jo alt om. Takk, og god klem tilbake <3

  2. Det er tungt å oppleve slikt fra sidelinjen. Så virker det som om dere faktisk klarer å ha litt galgenhumor midt oppe i det hele. Han er nok ikke den som syter og klager nei. Kreft kan føre til veldig mye smerter – ikke bare «stikk!» Klem! 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.