Det er en stund siden,
at min far sto brunbarket og senesterk i båten,
og dro opp linen fra havet med lange og pigghå.
Men det er sånn jeg tenker på min far.
Som den sterke.
Sterk personlighet og sterk i kroppen.
Han som fortalte om en ungdomstid,
da de bar lodd rundt på kaien,
for å se hvem som var sterkest.
For en uke siden i går,
feiret vi bursdagen min.
Nå skal det sies at det var det mest oppegående bilde jeg valgte,
han var også da veldig trett, og duppet av med jevne mellomrom.
Men han var «tilstede» om ikke hele tiden,
og fikk etterhvert med seg at Bonnie var på besøk og.
Det likte han. Han har alltid likt Bonnie.
Og som jeg kanskje har fortalt før,
så reagerte han ikke så voldsomt hvis han lå i sengen hjemme
og jeg kom og sa jeg var kommet på besøk.
Da var det:
«Ja, åja»
Men når vi sa at Bonnie var kommet, ble det en annen lyd.
«Nei! E det BONNIE!
E ho Bonnie kommen!
Kor ho e pusa?»
Jada, han kalte Bonnie både pus og mus alt ettersom,
og likte godt at hun kom opp og han fikk klappe henne.
Dette bilde ble tatt nå på torsdag.
Det er ikke lenger så mye kontakt å få.
Men han holdt min mor i hånden i mange timer,
og knep innimellom så hun fikk vondt.
For han har det vont nå.
Dette bilde er fra i går,
nøyaktig en uke etter bursdagsbilde da Bonnie var med.
Han smilte til min mor noen ganger.
Men lå ellers bare og veivet med armene innimellom.
Antagelig når smertene ble for mye.
Han får smertestillende.
Han åpnet øynene innimellom,
men det var ingen kontakt å spore,
han så mest redd ut.
Du har det vondt nå Pappa.
Det er snart på tide å slippe taket.
Slippe taket i masten som du klamret deg fast i,
den gangen du berget livet rundt Knivskjelodden.
Men hvem vet.
Om du står han av nok en gang.
Hvem vet om du sitter der i en stol når vi kommer til sykehjemmet i dag.
Og kanskje napper av meg hatten og tar den selv.
Som du gjorde her i høst.
Det hersker i hvert fall ingen tvil om hvor jeg har min hatte-glede fra.
Ei heller at du er min sterke pappa.
Som elsket å underholde.
Livet leker ikke lengre.
Det er tøft å bli gammel!
? Så trist å lese ? livet e en gang slik , tøft å brutalt . Sender dere alle en goklem å håper det hjelper litt . I alle fall en liten stund ? min alltid gode og artige onkel Reidar ??
Tusen takk Gunnhild <3 <3
Ååååå .. så trist å lese .. fikk helt tårer i øynene her jeg sitter. ?
uff min venn, dette er så trist….eg sender deg de aller beste tanker og din familie <3 Ord blir fattige,men eg kjenner denne følelsen så altfor godt, man føler seg maktesløs….masse klemmeting <3 <3 <3
Kjære deg, sender masse gode tanker til deg og dine. Kjenner så inderlig godt til hvordan dere har det. Det er så blandede følelser å sitte der i slike stunder. Det lar seg ikke beskrive, kan bare oppleves. God klem fra meg 🙂
Så trist og sterkt å lese, Kjersti! Mange varme klemmer til deg ❤❤
?
Sender deg varme tanker, Kjersti.❤️ Ei vond og usikker tid å være i, – kjenner meg igjen. Håper han står han av denne gangen også! ❤️
Det er vondt å sitte ved et sjukeleie og se at noen har smerter. Som du sier så kommer det til et punkt da man ønsker at den som er alvorlig sjuk skal få slippe, Så kommer savnet etterpå når alt er over: Du har mange gode minner om en sterk og humørfylt pappa! <3
Uff, håper på en måte han sitter der opplagt i dag. Men han virker å ble mer og mer sliten. Men jammen har jeg sett eksempler på min mor om at de kan virke helt «ferdig» og så er det plutselig litt gnist og man kommer seg igjen. God klem sendes din vei min venn, uansett hvordan det er i dag. <3
det er tøft å bli gammel ja ,men dere var heldige som fikk ha ham hos dere til det siste,det lever du på lenge