Bare klippe håret kort og la det bli grått?

Jeg har et problem.

Et STORT problem.

Og et ganske to-delt problem….

Den ene delen av problemet er at jeg er deprimert,
eller,
det er ikke lov å si,
for jeg er nok ikke sånn ordentlig deprimert,
så jeg er nedfor,
fordi jeg ikke finner, og gjennomfører, drømmen min.

Den andre delen av problemet
er at dette er et skikkelig I-lands problem.
Et luksusproblem.

Jeg har det bra, jeg lever bra, jeg har alt hva jeg ønsker meg,
sånn egentlig.

Likevel sutrer jeg over at jeg ikke finner og opplever drømmen min.

Og jada…drømmen er selve reisen og alt det der…
Til og med min mor sa:

«Ja, men jeg synes jo du har gjort så mye
og nådd så mange av målene dine jeg…»

Jeg VET jo det!

MEN! Hva nå da??
Skal jeg lene meg tilbake og være fornøyd?
Klippe håret kort og la det bli grått?
Gi opp, og bare leve?

Ligge på sofaen og binge serie på serie….

Nei tenk, det tror jeg ikke.
Så jeg meldte meg på et frokost-seminar på onsdag.
Om fattigdom i Bergen og bydelene.

Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gjorde det.
Men kanskje er det en mening med det?

For at det skal skje noe mer i livet mitt,
DET er i hvert fall sikkert!

Finnes det mye fattigdom i Åsane som jeg ikke vet noe om?
Og hva kan jeg gjøre med det?
(Annet enn å slutte syte over luksus-problemene mine….)

Please follow and like us:

6 hendelser på “Bare klippe håret kort og la det bli grått?”

  1. Ja, det er ikke lett å fortsette livet uten tanker og spørsmål. Jeg sitter i samme smørja og grubler over om jeg skal eller ikke. Grått hår har jeg da, men ikke kort!!!! Jeg vil fortsatt være litt sprelsk og «gal»! Men det er ikke lett å få det til. Men den som vil, kommer videre. Håper du finner din vei, og jeg min! Ha en finfin ny uke med utfordringer!

  2. Grått hår skal jeg i alle fall ikke ha, selv om jeg liker å bare leve, uten å lete så voldsomt 😀 Tar noen småmål innimellom 😉

  3. Jeg kjenner meg jo veldig igjen her, må innrømme det. men akkurat nå så er jeg fornøyd med at det ikke skjer så mye. Jeg trenger ikke å realisere meg noe så inn i hampen! Det er en grunn til at «alt» tilsynelatende har stoppet opp for meg. Det er ikke så farlig om jeg opplever så mye hele tida. Det blir jo en form for rastløshet i det også – at man hele tida er på leting etter «noe». «Det må da være noe mer, det må da være noe mer…MÅ det ikke DET, da?»Og plutselig en dag så ER det ikke mer, og så har vi glemt å glede oss over det som ER der hele tida. (Ja, du har sikkert hørt det tusen ganger før, men vi har en tendens til å gjøre det så vanskelig for oss sjøl.)

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.