Bakovervendt livmor og psykisk syk arm!

God morgen.

Jeg lever fremdeles!

Og da jeg satt på venterommet i går kom jeg til en ny forståelse.

Jeg bruker ofte setningen: «H*n er sikkert syk og dårlig, da blir man gjerne i dårlig humør.»

I går fikk jeg oppleve den selv. Ikke at jeg var syk og dårlig.
Men jeg kvidde meg faktisk så mye at jeg IKKE smilte til et spedbarn, og heller ikke til to eldre mennesker. Jeg satt stiv av skrekk og ventet.
img_20160928_204850

Men så ER jo legen min veldig koselig da.
Og han hadde god tid han.
Pratet i vei om min nye arbeidsplass,
om busker og trær og deres opprinnelse der nede.

Enda jeg ikke hadde vært der på tre år var det akkurat som vi kjente hverandre godt, og når jeg ymtet frempå at jeg hadde vært litt trøtt og lurte på en blodprøve, ja så ville han sjekke både det ene og det andre, ingen problem, det gjorde de samtidig.

Alle mine forutanelser var altså feil!

Men så var det celleprøven da.
Og «beklager å måtte sei det», for meg er det like grusomt hver gang.

Jeg har nemlig bakovervendt livmor!

Og det er visst ikke MÅTE på hvor bakovervendt den er !

Han slet virkelig med å få «tak» i den.
Og jeg slet med meg selv!
For det er vondt!
En merkelig innvendig vondt.

Jeg satt på benken og pustet ut og inn som en hvalross,
skikkelig HØYT pustet jeg,
det må jeg for å unngå å besvime.
Det var såvidt jeg klarte å si ja når han spurte hvordan det gikk.

Men så fikk han tak i den og tatt sin prøve,
samtidig sa han at jeg hadde noen cyster,
hvorpå jeg pustende svarte at
«Nei, det er jeg faktisk ikke interessert i å ha»

Mens jeg peste videre og gjentok inni meg:
«tre år til neste gang, tre år til neste gang» 

Når man har så bakovervendt livmor KAN man faktisk ikke ha cyster og underlivsproblemer!
Det ORKER jeg bare ikke!

Det var SÅ deilig å være ferdig!
Så skulle jeg inn til damen og ta blodprøve.
Og, igjen, «beklagar å måtte sei det» jeg har angst for blodprøver og.

Men,
damen hadde fått beskjed,
og hun var så flink,
selv om hun tappet meg for flere liter,
i hvert fall kjentes det sånn.
Og etterpå måtte hun tippe meg litt på hode så jeg fikk litt blod opp i hjernen, da var jeg litt ør.

Men det gikk bra! Veldig bra!

Unntagen en ting.

Jeg ble psykisk syk i armen hun hadde tatt blodprøven i.

Resten av kvelden kunne jeg nesten ikke bruke armen,
ikke at det verket eller noe,
men psyken min forbød meg å strekke armen helt ut,
jeg gikk med bomullsdotten på i flere timer!

Og når jeg endelig tok den av forventet jeg å være blå over hele armen!!
Sånn som min mor og far når de har vært på sykehuset.
dsc_0631

Jeg var ikke blå.

Du kunne såvidt se stikket!

Likevel måtte jeg dra opp og se på armen flere ganger i løpet av kvelden,
for da var jeg sikker på den måtte ha blitt helt blå,
den var jo helt svak og ubrukelig!

Men den var selvsagt ikke blå.

Jeg var hjemme med psykisk syk arm i går kveld jeg!

I dag er den heldigvis bra igjen.

Så jeg lever,
men sånn der bakovervendt livmor,
DET burde ikke vært oppfunnet!

#bakovervendtlivmor

4 hendelser på “Bakovervendt livmor og psykisk syk arm!”

  1. kan du ikke be om å få slike timer på sykehuset hos gynekologen ? det er der jeg tar underlivsundersøkelser,skulle også tro dei kunne fikse livmoren så den ikke ligger bakovervendt og systene skraper dei ut ) det ville iallefall jeg vurdert.
    Men som du sier du fikk iallefall tatt prøven din i går hi hi,medan min lege sendte brev til sykehuset om en kontroll på mitt underliv

  2. Uff, stakkar.. Jeg har heldigvis ikke dødd av sånne celleprøver ennå… Går rimelig greit. Men cyster har jeg hatt… Slemme også..og de måtte vekk.. Operasjon.. Når det gjelder blodprøver: Fysj…jeg BLIR blå etterpå, og de må ofte stikke 3-4 ganger før de får noe som helst…For årene stikker av… GOdt du overlevde, men ååå så deilig at celleprøven er 3 år til hvertfall.. 🙂 Klemmer <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.